Vanlige kinogjengere som du og jeg og den nye damå til Hansen, vil kjede seg like mye som hvis de ble sperra inne på Nordagutu Stasjon med en Jan Groth-utstilling hele romjulen.
For bare noen få år siden fantes begrepet affektert. Det betød at man gjorde seg til på en litt unaturlig måte. I «The Spirit» lager Frank Miller så gjennomførte grafiske forvirringer av kinobildet at man får følelsen av å se på mens noen lager plakaten. Til å begynne med er det pusthemmende vakkert. Så blir det kaldt imponerende, før inntrykket sklir innom patetisk og parodisk og ender med å tynge på øyenlokka som blyblanda mascara. Ja, jeg bruker det etter «Mamma Mia».
Tegneserien «The spirit» ble laget fra 1940-tallet av Will Eisner og var en spesielt fin ting. Hvis en skal forsøke å derivere en identitet ut av Frank Millers nattkjølige film-estetisme, må det være at han er en Hvite Kløft-mann. Med den unnskyldningen at den nesten-udødelige Ånden er en gassfyrt rundbrenner, senker regissøren seg og sitt kamera med arkimedisk høytid ned i utringningen til ei hver dame som slenger innom. Det er bare katten som får beholde pelsen på. En av kattene, forresten.
Jaime King er det nattklubbnakne tjern-vesenet Lorelei. Eva Mendes viser fram nybona bakende som Sand Saref, Scarlett Johansson har «Scoop»-brillene på for å være sekretæren til Octopus (Samuel L. Jackson). Sarah Paulson er den Kim Novak-mjuke blonde legen og politidattera. Offiser Stana Katic er som en Politiskolen-etterlikning med blottebehov. Paz Vega spiller nazi-stripperen Plaster of Paris med så knasende nasale lyder at du antakelig kunne gått tørrskodd i bihulene hennes.
Ingen er bra. Ingen er dårlige. Gabriel Macht spiller helt med så rødt slips at du glemmer hvordan han ser ut. Handlingen karikerer tegneserie-verdenen uten å formidle det engasjementet som faktisk finnes i en god streknovelle. Filmen er tilsynelatende betydelig nedkutta.
Men de to jeg først nevnte får det sinnssykt fint.