Som et plutselig vindkast av den sorten som gjør folk urolige i stedet for behagelig avkjølte, kommer Tamara Jenkins' film «The Savages» og mer enn antyder hva vi egentlig burde bekymre oss for.
La meg først si at en film med både Laura Linney og Philip Seymour Hoffman er som å få om igjen julaften og de tre siste bursdagene uten å måtte servere kake eller gris. Å se dem spille film er et privilegium.
I «The Savages» er de et mer enn vanlig nevrotisk, intellektuelt søskenpar som plutselig en dag må skaffe faren sykehjemsplass fordi han er demente. Det har dere sett før. Men poenget denne gang er egentlig ikke kritikk av eldreomsorgen eller mimrende underholdningstristhet. Temaet er mer den manglende følelsesmessige konsentrasjonsevnen. De ser ikke faren sin, for han er gammel og sjuk. Linney steller desperat med fikusplanten sin for at den ikke skal dø og engasjerer seg i hofteproblemene til elskerens gamle hund. Men hun har egentlig ikke den innlevelsen i faren sin som ville gjøre ham til en del av verden igjen. Fordi han er gammel er han blitt et egentlig uvedkommende kasus.
Aldersforskere har sagt at de generasjonene som nå er småbarn, antakelig blir mer enn 100 år gamle som hovedregel. Det kan bety at de kan se fram til å leve kanskje 30 år av livet sitt med groteske kvalitetsreduksjoner. Demens er bare én av de sykdommene som antakelig er blitt ansett som livsstadium mer enn sykdom, og derfor kurerer man det ikke. Uføre eldre uten samfunnskontakt kan bli en større miljøkatastrofe enn desimering av isbjørn-bestanden.
«Innen familien» er en nydelig laget film. Filmen er Oscar-nominert for manuskriptet.