Etter mye motgang blir den lune nudelpandaen til en uforklarlig og ekstatisk superhelt som griper overdyrisk superskurk-tiger i halen og slenger han rundt som nytømt rissekk. Da ler barn så lykkelig at ombudet deres lider.
«Wall-E» er egentlig en barnefilm for moderne konsensus-voksne som finner det interessant at noe så ubetydelig som en barnefilm kan inneholde noe så betydelig som en klima-dystopi. Filmen har stilige bakgrunner, og den lille boss-samleren knirker tøffe lyder, men blikket er tomt, og han har naturlig nok et fravær av uttrykk som minner om Arnold Schwarzenegger på åttitallet.
Jo. Det betyr noe. Den data-animerte pandaen Po har bedre mimikk enn tre fjerdedeler av Golden Globe-vinnerne, og det er med på å gjøre opplevelsen filmatisk troverdig. «Wall-E» er som en ettermiddag på Clas Ohlson, men først og fremst mangler den Rambo-scenen, det som skulle få skadefrydere til å juble. På DVD har jeg sett filmen med barn, og den engasjerte, men ble fort glemt, sjøl om vi også har dataspillet. Pandaen derimot har ført til livsstil-endringer i vide kretser, og kollegers barn har begynt å spise nudler. Med spisepinner!
«Wall-E» kommer dessuten i den verste DVD-pakken jeg har opplevd.