Jeg ble ikke mer fascinert av menn som dreper eks-en sin enn jeg var fra før av. Jeg var også uimponert av at Sam Rockwell laget et umodent manneportrett, og egentlig oppdaget jeg aldri hvorfor Kate Beckinsale var der, mistilpassa som en promilledømt underdirektør i samfunnstjeneste.
Mamma spiser jønkfood, servitøren Beckinsale røyker i bilen (som er et tegn på den ytterste åndelige armod), den nye kjæresten hennes driver kampsport, har tatoverte bryster og ser amerikansk fotball på TV. Rockwell har kjøpt verdens styggeste rosa kanin til dattera han har med Beckinsale, og sørgmodige Arthur har en nerdekjæreste med store briller og eksotisk sunnmat-interesse. Rockwell er av legning arbeidsløs, men jobber litt for varehus.
Dette er folk som filmskaperne burde gå barmhjertig forbi hvis de ikke har en historie å fortelle, og det hadde bare gått tjue minutter før jeg begynte å fantasere om at en av dem ville tilstå Kennedy-mordet eller at Beckinsale var den egentlige George W. Bush og ikke den alien-skapningen som klona kroppen hans og ble president.
Mot slutten konstruerer filmen to tragedier som de fleste av oss kunne vært foruten og som virker importert fra en annen film.