Han starter filmen med å sovne fra sex og fluefiske på den britiske landsbygda, men snart blir den oppdragelsesreisende og kona Maria Bello lurt av gårde til Shanghai. Der graver sønnen deres i sanden for å finne den forbannede terrakotta-keiseren og hans ildsinte soldater. Han klarer det, og treffer også ei kulturkoservativ kinesisk ninjajente som er så søt at hun kunne vært lånt ut til Små Einsteins.
Keiser-mumien Jet Li bråvåkner grettent, og det gjør også alle hans utsovde keramikkvenner. Volds-arkeologiens hyggestunder i Asia skaper ubekymra og selvparodisk stas-action for oss med et seriøsitetsproblem.
For øyeblikket er det sånn at sutrere lager de nye Bond-filmene og sutrere lager Batman. Derfor føles det rettferdig og befriende at i hvert fall arkeologene beholder det gode humøret i og med at det er de som før eller siden skal grave oss ut av isen.
I denne filmen finnes Shangri-La uten Richard Geres beskyttelse, og det oppstår avskylige snømenn med så taggete tanngarder at de kan festes til glatte pensjonistsko. Filmen inneholder usjenerte referanser til alle arkeologers forbilde Indiana Jones, og den fyker av gårde uten ett eneste sekunds verdighet eller ettertanke. Dragekeiserens grav fikk elendig mottakelse i tweed-segmentet, men den underholder faktisk enda mer enn lyskastere på desemberhimmel.
Dessuten er dette antakelig den eneste julesnøen vi får se her på Vestlandet.