Man kan tenke seg at lokalavisene skrev langt og tårevått om hva denne begivenheten ville bety for byens anseelse i utlandet. Små samfunn er litt rare når det gjelder anseelse i utlandet.
Kanskje er faktisk Martin McDonaghs merkelige lille drama god turistreklame, men som film funker den mer som en ikke akkurat etterlengta smågangsterversjon av Becketts «Mens vi venter på Godot».
Brendan Gleeson og Colin Farrell sitter i eksil i Brügge og venter på at den store sjef Ralph Fiennes skal dirigere sine to leiemordere. De likner litt på skurkene i «Alene hjemme», og mens de venter, snakker kollegene ut om relativt tilfeldige ting og går på sightseeing. Farrell treffer ei ung lys belgerinne som han nesten belger, og etter hvert blir det meningen at den ene får i jobb å ta livet av den andre, uten at jeg finner noen grunn til å beklage det.
Colin Farrell spiller nervøst og overfølsomt som om han ved et uhell hadde svelget venninnas p-piller. Årsaken er at den nyhyra morderen kom til å drepe et barn og en prest i stedet for bare en prest. Samvittigheten tynger unge yrkesutøvere når de skyter flere enn prester.
Regissør og manusforfatter Martin McDonagh er en sånn filmskaper som deltar i den utrangerte Sundance-festivalen. Men det finnes også rare stunder i filmen hans, og mange likte den.