Nanni Moretti er et av italiensk films få gjenlevende ikoner, etter «Kjære dagbok» i 1993. Han representerer en følsom minimalisme, en halvrealistisk, melankolsk tilstedeværelse i livets detaljer. «Stille kaos» har han ikke regissert, men Moretti har omskrevet en roman for film, og han spiller hovedrollen. Han er filmens skapning, han er filmens undring og fornemmelse.
Det er ikke sikkert at noen andre kunne ha spilt den vakre oppvåknings-prosessen med så naiv og samtidig besluttsom troverdighet. Mens han og broren redder to druknende kvinner, dør Morettis kone og han blir alene med ei lita jente.
Far og datter er stille som midten av orkanen, og i et desperat forsøk på å være til stede for barnet sitt slik han ikke var for kona, forlater han kontoret og setter seg utenfor skolen hennes. I samhørighet med mannens usagte sorg oppstår et slags samfunn rundt ham. Forretningsmannen oppdager verden slik man gjør når sinnet stilner og man får sorgens frihet til å lytte til seg selv og andre.
Han blinker med alarmlysene til en gutt som går forbi med mor si hver dag. Han veksler blikk med ei jente og hennes St. Bernhardshund. Han kjenner verten på den lille kafeen — og kolleger og foresatte i forretningsverdenen oppsøker den stae pappaens oase for å innvie ham i fusjonene og intrigene. Filmens genialitet er at den rører ingrediensene sammen med tynt håndledd slik at de etter hvert danner et slags verdensbilde. Forretningsmannen som finner harmoni, er en klisjé. Men Moretti er større enn klisjeene. Han kan til ogmed delta i oppskriftslojal blondinesex uten at vi ler av ham. Det er fred i mannens verden. Han presterer ikke. Følgelig lever han.
Men dermed oppstår også en virkning som jeg tror er utilsiktet: Når mannen vender tilbake til kontoret sitt fordi sorgtiden er utløpt og snøen har kommet, da kjennes det som om han dør. En film om å høre til i den egentlige verden.