Filmen har en utydelig superhelt, en kronglete og ufølt handling og en superskurk som overforbrukes inntil det masete.
Jeg tror vi er ofre for en generasjonskrig. Regissør Nolan skal demonstrere at det finnes et levedyktig Gotham etter Tim Burton, og han skal i hvert fall vise at Heath Ledger kan ut-jacke Joker-Nicholson.
Men hva med framtida? Skal vi bare godta at nittitallsskadde dystopi-regissører forvandler den klassiske superhelten til en tvilrådig nevrosebunt som egentlig burde snakke ut om far sin i krigsveteranenes gruppeterapi? Skal vi godta at elitistene utroper en slags influensa-film for saktmodige sarkastikere til verdens beste? Kanskje må vi det.
For «The dark knight» er en vellaget film på samme måte som maten i snobberestauranter: Imponerende kjedelig.
Her er egentlig mye bra. Christian Bale spiller ikke fullt så sært som jeg hadde ventet. Han slåss litt som ei jente, men det gjør ikke noe for en gutt som har vokst opp uten far. Av uforståelige grunner kan han kaste seg ut fra høye tak uten å innby til deprimerte funderinger over svik mot tyngdekraften. Men OK. Skikkelsen funker bedre enn i Nolans første Batman-film hvis vi ser bort fra at han egentlig blir litt borte for oss. Som en sjenert vert i eget selskap. Litt verre er det med Heath Ledgers manierte Joker-versjon. Jack Nicholson spilte i sin tid superskurken som om han skulle være et billig plast-leketøy, noe figuren har fortjent. Den fillemann-psykopatiske Fretex-versjonen til Ledger er avhengig av at man ikke blir lei av smørete fireårings-sminke i to og en halv time. Ledger varer for lenge. I stedet for å funke som en visuelt sjokkerende oppfinnelse, blir han et stykke stygg arkitektur – en ufiks ting som er der hele tida.
Jeg ble ikke engasjert av Joker. Aron Eckhart som statsadvokat er bra lenge, Gary Oldman er en perfekt politimann, Maggie Gyllenhaal har Nancy Allen-kvaliteter som lille runde Rachel, Michael Caine er som vanlig en prisfortjent kortfilm i filmen og Morgan Freeman er befriende uimponert i rollen som techno-gud.
Den ukule kverninga på kuriositeter kunne vært ålreit dersom Gotham City var en eventyrby. Men det er den ikke. Noir-spøken er grå som skyskraperkløftene i en hospital-serie. Og nedi det ustadige folkehavet går alle omkring og bekymrer seg for ting. For oss som tror at Helvete er et årsmøte i SV, blir den kvasi-realistiske og kvasi-betydningsfulle bekymrings-romantikken en reisningshemmende ting. Vi står ikke opp og jubler, men blir sittende avventende med lighteren i lomma.
Filmen handler om noen teite gangsterpenger som knapt kan engasjere noen. Men egentlig handler den om superheltens vanskelige rolle i et moderne demokrati. Tøv. Lytt til Leonard Cohen: «Og hvis jeg skulle våkne om natta med undring om hvem jeg er, så ta meg med til slaktehuset og la meg vente der med lammene». Mangelen på diktning gjør at handlingen føles dryg. Hjemme har jeg fire dvd-plater med sju tegnefilmer om Batman på hver. Alle 28 filmene har en bedre handling enn «The dark knight».
Bare én ting til. Egentlig tror jeg at dysterheten er på vei ut igjen, og at melankolsk kvasi-action øyeblikk erstattes av en mammamiask sorgfrihet. Let's have some fun!