Forrige gang Ritchie viste at han kunne flette sammen mange intriger, var i «Lock, Stock & Two Smoking Barrels» (1999) og i «Snatch» (2000).
Åpningssekvensen nå gir en leksjon i hvem som ruler i Londons eiendomsmarked. Umiddelbart virker det som filmen kommer et halvt år for seint. Har ikke finanskrisen satt en stopper for heftige boliginvesteringer?
Men kanskje ikke på det nattsvarte markedet. Ritchie får effektivt introdusert et knippe aktører: Byens korrupte rådmann, boligspekulant Lenny Cole med håndlangere (en erkekynisk, britisk mafiagjeng), russiske Uri (konkurrent i tvilsomme byggeprosjekter), regnskapsfører Stella, tre småskurker, samt den rusa rockeren Johnny Quid.
Så driver de på og lurer hverandre i ett sett. Hvem som attpåtil er forrædersk politiinformant og skyld i at flere aktører har sittet i fengsel noen år, se det er den egentlige krimgåten.
Særlig stor spenning kan man ikke si at «Rocknrolla» byr på. I stedet fråtser regissøren i ironisk fargelegging av figurer som jager hverandre. Og skuespillerne er godt med på notene. Den gamle ringreven Tom Wilkinson er glitrende som sleskingen Cole. Thandie Newton er kjølig ufølsom og utsøkt beregnende som sigarillorøykende Stella. Og superkjekke Gerard Butler er festlig som homofobe One Two i skurketrekløveret Wild Bunch.
Fornøyelsen med «Rocknrolla» ligger nettopp i den hårfint balanserte ironien i karakter— og miljøtegning. For plottet i seg selv kjennes etter hvert litt langt og mekanisk da de som befant seg øverst på lykkens hjul jo skal rives ned i gørra.
Underlig er det dessuten at man aldri får se motivet på det verdifulle maleriet som til stadighet skifter eier og volder så mye heseblesende action.
Kanskje er det der - i maleriet - at Madonna gjemmer seg?
kristin.aalen@aftenbladet.no