«Zack and Miri make a porno» er en av disse tarm & tiss-frekke, amerikanske småborgerfilmene der skuespillerne omtaler kjønnsorganer oftere enn Obama nevner Amerika. Det gjør de bare fordi regissøren tror vi liker det, men spørsmålet er om vi liker regissører som tror sånn om oss. I ti-femten minutter er «Z&M» en ganske vittig film fordi Smith er en avantgarde-nostalgi fra midten av nittitallet, da han var en halvfeit, raggete byhobbit og introduserte den tidas småfjollete verbale paradoks: Rollefigurer som egentlig burde trekke pusten midt i tostavelsesord, fikk plutselig litterære talegaver. De holdt lange og kompliserte monologer uten egentlig diksjon. Det var vittig. Sånn er det i grunnen ennå.
Verre er det at Mallrats-minimalisten Smith forsøker å tjene penger til strømregningen med en allerede ferdigfordøyd miks av Farrelly-brødrene og «Superbad»-segmentet. Får en fyr avføring i fjeset? Ja, han gjør.
«Z&M» forteller om folk som verken eksisterer eller burde eksistere. De setter seg i situasjoner som ikke finnes. Elizabeth Banks og Seth Rogen, som begge er nydelige komikere, bor sammen siden gymnaset i et utstudert skrotfellesskap på sitcom-golv. De er bare gode venner, helt til de av fattighetsgrunner får den ideen at de skal lage en pornofilm med seg sjøl og noen andre sosialt fornedra stakkarar.
Der starter veien til helvete. Det finnes ikke morsomme filmer om porno. Så lenge sju sjettedeler av verdens befolkning sikler i nettaturet sitt, er porno en lidelse som burde behandles strengere enn heroin. I tillegg er filmens forutsetning at kinogjengere med normale sjelsevner skal få sympati for to sjelløse kynikere med så ekle sinn at de leier inn en gjeng duster og tapere for å misbruke dumheten deres. Midt oppe i denne sosialmedisinske katastrofen, uforstyrret av en uromantisk anatomi-orgie, forsøker filmen å gjøre sannsynlig at to oppdager den store kjærligheten. Parodisk? I grunnen ikke. Bare stilfattig og ukult.