I månedene som har gått siden filmen rammet kinoene som en slags ambulant russefest, har mennesker tatt med seg den egentlig bortgjemte begeistringsevnen, forlatt klimaskepsisen, skjerpa overlevelses-instinktet og hengitt seg til det de burde ha gjort de siste tjue åra: Hemningsløs syngeglede og festhumør.
Denne fantastiske filmen er regissert av den 51 år gamle britiske dama Phyllida Lloyd, som kom på 56. plass på Independent sin liste over innflytelsesrike homofile. Dama er en feira teater-instruktør, og det bekrefter hva vi egentlig visste – de flinke er best. Til alt.
Filmen og musikkformidlinga bæres av en oppstemt naivitet som man egentlig skal være et seriøst menneske for å kunne formidle. Å instruere Pierce Brosnan til å synge er hva man i skolekretser kaller en utfordring, men den forrykende Abba-filmen stormer og svever av gårde, og Brosnans forvirra melodi-mumling tilhører filmens mest imponerende borte-seiere.
Meryl Streep kan også alt. Hun burde vært et helt land.
Filmens gigantsuksess på kino bekrefter også en annen regel som vanligvis er underkjent: Mamma ruler. Når mamma virkelig liker noe, da lytter verden, og selv sitte-trente ektemenn havner på kino.