Det er forferdelig og like spennende som å be Norsk Gartnerunion uttale seg om cupfinalen sett fra en grasdyrkers synspunkt.
«Hancock» er ganske riktig blitt en identitetsvaklende film som ikke kan bestemme seg for om den liker ødeleggelser av faste installasjoner eller om den sitter som en balladesanger i egen sengekant og synger om kjærlighetens umulighet.
De flinke av dere vil huske at «The last boyscout» startet med at Bruce Willis våknet i bakrus, fikk se en tørr gnagerpels og bemerket: «Jeg kan ha kn. let i hjel et ekorn i går.» Filmen fullførte seg i problemvegrer-stilen og var entydig rånete.
Will Smith starter bra. Han blir vekket bakfull på fortauet av noe som likner en same-dverg og reagerer ved straks å fly til himmels i en fart som ville gjort Supermann svimmel og reisesyk. Smith er superhelten Hancock, en mann som drikker så mye at landingene hans pløyer asfalt. Når Hancock har damebesøk, går ejakulasjonen gjennom campingvogn-taket, så nok en gang er det viktig at kvinnen hopper av. Han er en svært lovende uteligger-supermann uten gode sider.
Men ikke gled deg for tidlig. Etter hvert dukker den idealistiske reklamemannen Jason Bateman opp med sin pynt for peace, og han bestemmer seg også for å reformere den eksistensielt utfordra superhelten. Det fører til døsige zzzzz— og rrrrrr-lyder. Det fører også til at filmen blir identitetsforvirra og aldri finner tilbake til seg. Når Smith og den overraskende superkvinnen Charlize Theron sneier skyskraperhjørner, drysser betongen som maipollen i de næringsrike LA-kløftene. Men du vet ikke om du skal syns det er moro. Kanskje er moroa tragisk? Historien er faktisk tynnere enn en spurvefangers kyllingsuppe, og på tross av noen ganske feite scener irriterer den vettet av oss sanne superhelt-tilhengere.