Da prinsen havner i det okkuperte Narnias dverg— og dyrerike, blåser han i hornet, og dermed må Narnia-ungene forlate det Hitler-plaga London og ta ansvar som konger og dronninger.
Det er en søt krigsbegeistring i denne C.S. Lewis-filmatiseringa, og den suppleres av fortidas naive forestillinger om urbefolkning. Hvis man var intellektuell i Oxford på sveivetelefonens tid, fortonet antakelig mennesker med lårmuskler seg som enkle fantasifigurer. Lewis arvet kollega Tolkiens begeistring for redneck-panteisme. Han erstattet hedenskap med reliøs mystikk, og på syttitallet fikk bøkene om Narnia en slags renessanse fordi hippiene oppfattet dem som sjelsskeive LSD-visjoner om cellofanblomster av gult og grønt som tårner seg over hodene. Den ene jenta heter da også Lucy. Og løven Aslan er en brite gudserstatning og stillestående autoritets-estetikk som er laget for 12 år gamle jenter med tårer i øynene skal få god samvittighet for alt de føler for den vakre prins derinn.
Filmen er også underholdende nok i en tid da barn trenger noe annet å bekymre seg for enn det internasjonale bankvesenet.