«Den siste revejakta» er blitt en av de mest finstemte komediene jeg har sett. Med lettlynt og hoderusa intelligens balanserer den hippie-romantikkens burleske vanvidd og etterhasj-tidas bitre illusjonsras.
Det er lett å le av de som fremdeles drømte om kollektiver, urtefabrikker og katt og kaniner i 1979, rett før den evigunge hvitvins-adelen overtok Norge med sine lange frakker og rosa t-skjorter. Men det er også lett å dele bitterheten over at drømmen om peace & love gikk over i en tragi-komisk klovnefase og ble borte for alltid.
Egentlig endte drømmen om et mjukt samfunn der: I 1979 tilhørte framtida plutselig den moralsk forvirra vannseng-selgeren som alltid har gjeld til noen. Det var han som formerte seg gjennom nittitallet og omsider utløste en gigantisk troverdighetskrise tidligere i år. De utfrika kameratene Carl og Robert representerer det menneskelige samfunnet, sjøl om de gjør teite ting med planter. Restene av syttitallsfolka går nå rundt i slitte Fjellreven-anorakker og forsøker å skape fred i Kina.
Filmens tema er genialt vittig. En behagelig overgrodd Nicolai Cleve Broch fungerer nydelig og rolig sammen med Joners oppjagte småvilt-nervøsitet. Kameratene låner 800.000 av oppspekka Kåre Conradi for å kjøpe 45 kilo danskehasj, som skal gi grunnlaget for å bygge opp en fristad på Gard B. Eidsvolds psykedeliske bondegård. Litt for seint, i 1979. I herlige haste-scener må de flytte dopet rundt omkring i Oslo, mens historien avslører sakte at times virkelig er a-changing. Heroinen kommer. Drømmen er over. Folk dør.
Kristoffer Joner er så bra at det nesten er for gale. Han skaper en genial blanding av teori-verpende sekstitalls-ideolog og tragisk idealist. Du kommer aldri til å glemme rollefiguren Carl, for han er et rikt transformer-ikon for forvandlingsmerten som oppstår når menneskelighet blir pengekynisme. Joner er så god at du ville ha ledd overgivent om han leste teksten på afghanske frimerker, og i «Den siste revejakta» har han til og med gode replikker. Regissører skal alltid ha Cleve Broch til å slåss, sjøl om han ser ut som den snille broren til han som ikke en gang orker å kjefte på fluen Fortred. Men det er en slags logikk i det. Han er egentlig en handlingens mann forkledd som mjuk. De fantes.
Ellers har filmen så mange gode roller at du vil få lyst til å klippe dem ut og ha dem i minneboka di. Bjørn Sundquist som narkopurken Stalin Knudsen burde blitt en seriefigur.