Pearce er smal som en bisetning og rolig og ydmyk i spillestilen. Derfor kler han en beskjeden thriller som i grunnen funker som erten under prinsessa: Liten, men sviende.
Ørkenen ser alltid ut som en asfaltorientert Creedence-låt, men akkurat denne dagen melder man årets første snø. Det angår den omreisende golvselgeren Pearce, som har fått vite at livet hans snart skal ta slutt. Han gikk til roadside-spåmannen bare fordi bilen hadde brutt sammen, og spåmannen var en melankolikul fyr som dessverre skvatt da han oppdaget utsikten til forretningsmannens framtid.
Det tragiske ved paranoiske mennesker er at de produserer sine egne trusler. Pearce får det for seg at den tidligere kollegaen Lopez truer ham, han tror at en eks-venn og fengselsfange er ute for å ta hevn.
For oss får filmen en langvarig og smerte-ertete McGuffin (ord som Hitchcock brukte på kjente, ventende farer): Som erfarne filmkikkere vet vi at det helt sikkert skal skje hovedpersonen ett eller annet, men fordi stilen er så tilbakelent, kan vi ikke være sikre på hva det er. Vi vet heller ikke når det skjer. Denne fyren kan dø fra oss, og på grunn av sine skremte blikk er han plutselig blitt uunnværlig.
Se hva som skjer.