Her skjer det. Da den pene mannen som likner en slitt boxershorts-reklame (Josh Holloway fra «Lost»), og hans tvilsomme fengselsvenner kidnapper stillferdig rikmannsunge, begynner du å glede deg.
Du har nemlig sett barnets blikk. Det er Omen-aktig og ekstremt selvstendig, slik det er på fem-åringer som er vant med å kunne bestemme sin egen bursdagsdato.
Snøen ligger tjukk i Maine, og utenfor den stengte sommerleiren venter de svarte løshundene med tilsynelatende batteridrevet blikk og sultne munner. Edderkopper kryper sesongfeil på frosne hyttevegger. Harryene kommer til skogs medbringende en fandens unge, som eidsvollsmennene ville ha sagt. Handlingen er ikke akkurat noe som vil forskrekke erfarne manuskonsulenter, men det er ålreit nok. Dama dusjer, og skrujern detter som takspyd fra himmelen og spidder rette vedkommende. Vi vet hvor vi er. Vi vet hvordan det ender.
Ikke helt forresten. Den endelige slutten er filmens svakhet, men inntil da har skadefryden feiret henrykte seire.