I denne filmen flashdancer ei våt skolejente i undertøyet, og danse-nerdene (det fantes dansenerder på åttitallet) breakdans-duellerer.
Det er nettopp en slik begivenhet som gjør at Jamie Kennedy detter utfor aula-scenen med smørsida ned og blir liggende i koma i tjue år. Nettopp da en økonomisk utfordra far har tenkt å dra i støpselet, våkner eksgutten og tror at han fremdeles befinner seg i Guds eget tiår, tidsperioden da dumhet ikke bare svarte seg, men ble foretrukket.
Ingen sier «spastisk» lenger, og MTV viser ikke musikkvideoer. Men den kulturelt overvintra gjøkungen får det for seg at han må skaffe penger til sykehuset (i Norge ville det vært gratis, men i Norge ville han også vært død i 19 år). Derfor samler han den gamle breakdans-gjengen til nye prøvelser, og den er ikke akkurat noe Tromsø 2018 ville ha brukt til finansiering.
Filmen blir morsommere enn du hadde trodd. Her er med en japaner med «16 candles»-kompleks, her er en uteligger som breaker til gate-iranerens ghettoblaster, her opptrer koma-kid i sjeikeromslige treningsbomullsbukser og har pannebånd. By the power of Grayskull – til og med David Hasselhoff dukker opp.
Ungdom er selvforskyldt, og egentlig ville alle være unge på 1980-tallet, så filmen har et bredt nedslagsfelt og solid nostalgi-potensiale.