Daniel Craig ser virkelig ut som en geografisk gretten polfarer i bikkjeførerskjegg. Nicole Kidman kommer svevende inn i filmen som et gyllent sex-leketøy, men regissøren besinner seg og konsentrerer resten om hvor ond hun kan se ut (når hun tenker på Tom Cruise og Penélope Cruz). Dakota Blue Richards har et sterkt barnefjes, men heller ikke hun ser ut som om hun skjønner hvem som er hva og hvorfor de reiser så mye. Eva Green er hviskende intimheks, den merkelige livstids-cowboyen Sam Elliott spiller luftskipsjåfør, og isbjørnene er heller ikke vonde å se på.
Men for et manisk mylder av påfunn. Hvis du hadde satt en skoleklasse med Harry Potter-traumer til å finne på merkelige skapninger og alternative dimensjoner, ville resultatet antakelig blitt som dette. Gylfene seiler galfer på gulfene, og daimonene skifter ham til atskillige dyrehage-vesener mens bokforfatteren desperat forsøker å dempe den politiske bitterheten sin ved å dikte barne-fantasy som egentlig er en religions-og autoritets-fiendtlig statsvitenskaps-amatørisme.
Lyra får av en eller annen merkverdig grunn det gylne kompasset som viser sannheten og kan danne grunnlag for kommunikasjon med oss i det alternative universet (fri og bevare oss for at de får det til). Men så er hun plutselig en gomler-jeger som drar til Norge eller Svalbard og bistår en alkoholisert isbjørn med å vinne tilbake kongedømmet sitt.
Det er selvsagt midlertidig eksotisk at Kidman kidnapper barn og holder dem innestengt. Hadde filmen bare vært så enkel.