De to liksom-skuespillerne delte lerret tidligere i «Fem måter å unngå gangetabellen på» og «Femten forskjellige jenter som du aldri ville møtt unntatt midt i trynet», og i begge tilfellene oppsto katastrofer som Hillary Clinton har lovet at hun skal gjøre noe med.
I denne siste komedien opptrer Karibien, et sjømannsblått og sandmjukt rehabiliteringsområde som vi i prøvekinoen ble enige om aldri har vært med i én eneste god film. Karibien tar seg godt ut. I Karibien-filmer er det alltid med masete sydhavs-samer som går med flette og snakker som en gjengrodd marihuana-hjerneskade. Det er med båter i Karibien-filmer, og det er med damer i så små bikinier at de ikke har plass verken til brystvorter eller kjønnsorganer og følgelig må være stjålet fra Hennes & Mauritz sine utstillingsvinduer.
I Karibien-filmer er de fleste hovedpersonene så tynne at de til sammen har mindre kroppsfett enn et nachspiel-ribba fenalår, og sånn er det også her. Alexis Dziena har så smal kropp at folk bruker skyggen hennes som solseng. Matthew McConaughey har bredere hode enn midje, og noen har laget sixpack-graffiti på magen hans med tusjpenn. Kate Hudson har antakelig samme diett som Snurre Sprett, og alt dette ville være OK (inklusive Ewen Bremner med det skrustikke-smalna skottefjeset) om det ikke hadde vært for at de dyrker tynne menneskers fryktelige tilbøyelighet til samtaler.
Det er mye dumt snakk i denne filmen, og lyden er dødelig ved berøring. Handlingen kunne gitt en ganske ålreit fartsfilm der McC og Hudså lette etter skatt sammen på en vittig-farlig måte. Men de skal på død og liv ha gående de konflikt-narkomanes oppfatning av forspill hele tida. Jabbjabbjabb, du er sabla sexy, men helt upålitelig, men oh darling jeg skal forbedre meg, bums i vannet, bums opp igjen.
Egentlig er det vel en treer-terning, men nyhetsredaktøren liker anmeldelser med ener-terning, så jeg gir den det.