Samuel L. Jackson spiller faktisk en som vasker vekk blodet etter mord, selvmord og ganske vanlige hjemmeulykker. En dag får han jobben i en rikmannsbolig, og det stemningsskapende, frigjørende er at vi får følge en fagkyndig rensemanns nesten religiøse omgang med redskaper og kjemikalier. Etter en stund er den harryhvite skinnsofaen rein som en selunge.
Så dukker problemet opp: Eva Mendes spiller hustru i huset med et ufølsomt steinbitfjes som antakelig ble laga for å bistå jernbindere. Hun har aldri hørt om blodpølen. Så melder eks-purken Samuels gamle bestevenn og partner Ed Harris opp på telefonen og er plutselig til stede. Så etterforsker grinebiteren Luiz Guzman forsvinningen til Evas ektemake, og det kan se ut som om skitne politifolk sølte til sofaen med ham.
Hva gjør Jiffernes Jackson? Han forsøker å holde seg lavt i terrenget samtidig som han gjør alt mulig for å syns. Filmen tar seg litt ned når han vil være en anonym alenepappa som nesten snakker ut med dattera si. Den tar seg nesten opp når han møter Mendes i kirkebenken og utveksler informasjon.
Eksfinnen Renny Harlin er blitt en korthåra og speiderblid femtiåring siden han laget «Die hard 2» og «Cliffhanger», men han har fremdeles det nostalgi-kule håndlaget fra musikkvideoenes storhetstid. Han nærfotograferer, initierer kjapp og trivialkunstnerisk klipping, antyder behagelig fjernhet ved mild og gjenkjennelig bildestilisering. Når jeg ser sånt, synger aha i bakgrunnen.
Problemet er at historien verken henger på greip eller spade. Oppklaringen kommer dettende like overraskende som skit fra mett måke, og når jeg ser sånt, tenker jeg på Tom Nordli. Det skulle blitt så bra, og så ble det bare tull.