Hovedpersonen i filmen om Jesse James en en ubetydelig liten tilhenger, det vi nå kaller fan, som betyr vifte og antakelig betyr en som står i skyggen og veiver med svalende palmeblader. Han vil gjerne bli likt av Jesse James. Han vil gjerne bli som ham, leve med ham, stå opp sammen med ham og drikke med ham og myrde med ham, for Jesse James er for ham hva John Lennon og Bob Dylan ble for oss andre.
Men gigantene er arroganter, og de liker egentlig bare folk i egen størrelse. Ingen beundrere blir likt av den de beundrer.
«The assassination of Jesse James» er en halvrealistisk, skjebnetung blanding av syttitallswestern og nittitallsdrama. Figurene er skildret med en gjennomført tilforlatelighet, samtidig som de bærer med seg opplevelsen av mytisk skjebne og konsekvens.
Brad Pitt er en perfekt Jesse, for han er antakelig nokså lik ham i virkeligheten: En familieorientert psykopat som bare dyrker seg sjøl i det øyeblikket han går ut av hageporten hjemme. Casey Affleck spiller beundreren med nifs svakhet og stedighet. Han har nok en urealistisk, men ikke urimelig følelse av at han har skapt Jesse James (slik rockejournalistene skapte John Lennon), og følgelig har han Skaperens rett til å ta livet av legenden.