Det sørgelige utbytte man kan få av filmen, er å lese den som en lignelse på amerikansk hevntrang.
Fornøyd blir kanskje et kinogjengersjikt som ynder å gumle popcorn mens kulene spretter og blodet spruter. Når Kevin Bacon skreller av seg middelklassehåret og går for å drepe gjengen som drepte familien hans, da smeller det skarpt i veggene.
Men vurdert som ren actionfilm er dette mekanisk rutine og ikke særlig spennende.
Løfter man «Dødsdom» opp et hakk i fortolkningsnivå, handler filmen om klasseforskjeller i USA. Forsikringsmannens sønn dør tilfeldig fordi en gjengungdom skal bevise at han er tøff nok til å drepe.
Men heller ikke på dette nivået er storyen god. At middelklassepappa Nick Hume tar saken i egne hevner og dreper sønnens morder, kunne muligens skje. At han deretter klarer å løpe fra den skyteglade gjengen som vil ta ham, mister all troverdighet.
Innimellom actionscenene kjører regissør James Wan på med føleri. Nå skal vi synes synd på lillebroren som pappa Hume ikke har brydd seg nok om. Den slags følsomhet blir likevel halvhjertet — Wan glemmer å la Hume spørre etter kona etter at gjengen har herjet på ny. Pytt-pytt, her er det ikke tid til å sippe og sørge, nå skal middelklassemannen forvandles til skytegutt.
Men da intet tyder på at herr Hume noensinne har trent med revolver, blir det latterlig å se ham unnslippe hver eneste kule mens han selv lykkes i å blåse liv og lemmer av motstanderne.
Til slutt finner jeg bare én brukbar, om enn dyster fortolkning av «Dødsdom». Skjønt den halter av sted, den også: Hvis onde terrorister dreper amerikanere, er det USAs soleklare rett å hevne tifold igjen. Hvis nesten 3000 mennesker ble drept 11. september, rettferdiggjør det to kriger, i Afghanistan og Irak, med mange hundre tusen omkomne.
For en logikk.
kristin.aalen@aftenbladet.no