Men det gjør den engelske godseierinnen ikke. I stedet må Alba flykte stillestående rundt som leieboer i en slags konstant leiegårdsmystikk (hun ser hvem som kommer og hvorfor de går, hun vet det fins en verden et sted utenfor osv.), og leppene hennes svulmer om kapp med det nye blikket. For den unge fiolinistinnen har nettopp fått nye hornhinner av kirurgen, og de ser rare ting.
Filmen er basert på en kinesisk original. Asiatiske grøssere har lett for å la seg begeistre av og følgelig fortape seg i ubevegelige stemninger. Ondskapen i mobiltelefonen, VHS-tapen eller en mystisk vaskemaskin gjør at tilfeldig valgt offer plutselig ser døde barn i korridoren. Der er alltid døde barn i korridoren. I «The eye» er det altså et fremmed menneskes kroppsdel som forårsaker overnaturlige anspenthet. Men de følelsesmessige utfordringene står der og stanger som en buddhistisk nærhetstrening, og de kommer aldri videre. Voldsomheter og skrikende allmennhet er klippet sammen så de likner flimrende nettstedreklame. Dessuten vil filmen ha oss til å tro at Døden henter folk ikledd en grå tørrdrakt som antakelig bare er egna til bølgesurfing på Solastranden en overskya junidag. Det skulle absolutt ha skjedd noe progressivt. Presidenten burde vært trua. Minst.
Påfunnet med å la Alessandro Nivola spille en vekselsvis omsorgsfull og arrogant psykolog er aldeles forferdelig feil, for filmen får bare enda en personlighetshemma og sur soldags-skjønnas i stedet for mennesker med lavlands-utseende eller spennende identitet.
Henimot slutten oppstår en form for action, men film-temaet krymper til å angå en arbeidsulykke i Mexico, og da tenker vi heller nostalgisk tilbake på VG i Valla-tiden og andre trivialkulturelle høydepunkter.