Egentlig er hele storyen er underlig påfunn: Jungeldyret Hugo sies å være det eneste gjenlevende i sin art. Hvorfor dette unike eksemplaret har havnet i et snørikt, nordisk landskap, se derom tier historien.
Men ok, vi blir med på leken for å få se Hugo fyke rundt i snøen med den skjønne rødrevvenninnen Rita. Selv om de animerte bevegelsene i snø ikke er perfekte, er den islagte sjøen vakkert laget.
Så fråtser de i kjøttkaker laget av den snille skipskokken Dellekaj som snakker bergensk — av alle ting.
Snart introduseres vi for eventyrets skurker: Et par sprø forskere, en skrikete diktator og en PR-gal tv-stjerne, Donna Prima. Alle har sine motiver for å slå kloa i Hugo. Som hjelpere opptrer Rita og den bergenstalende kokken samt et par aper.
Men hvorfor må det bli så mye skrik og skrål? Det skjer for å sprite opp en handling som ikke inneholder så mye mer enn fengsling og rømning, rømning og fengsling. Innimellom det hele messer skipskokken om at alle må være snille og la villdyrene få løpe fritt omkring.
Det lyder jo som en vakker moral. Desto mer overraskende er det at regissørene Jørgen Lerdam og Flemming Quist Møller ender med en satire som de aller minste ikke har sjanse til å begripe: Skurkene vinner. Hugo, Rita og skipskokken får leke at de lever fritt i jungelen. Men de gjør det som en helkommers forestilling i en park, tett inn til den omkringliggende storbyen.
Voksne kan saktens forstå slik ironi, men å servere det for småbarn er skivebom.
kristin.aalen@aftenbladet.no