Men regissør Craig Gillespie har skapt en film som rører. I samme sekund som det åpenbares at enslige Lars har bestilt dukken Bianca, blinker sexlampene i bakhodet hos tilskueren.
Men på genialt vis går manusforfatteren utenom de seksuelle handlinger vi straks tror vil følge av et slikt postordrekjøp. Regissøren klarer å gi fortellingen hårfine komiske trekk, samtidig som han med dypt alvor forholder seg til den autisme Lars sliter med.
Slik blir filmen en klok og endatil morsom historie om den ensomme raringen som lokalsamfunnet stiller opp for. Slekt, venner, psykolog, ja, sågar menigheten som Lars går i, godtar at han har fått seg en dukke til kjæreste. Det er på kanten til å tippe over, men gjør det likevel ikke.
Nå kan man saktens innvende at det blir for mye av en pedagogisk solskinnshistorie. Et nærmiljø i virkelighetens verden ville neppe strukket seg så langt. Men fortellingen er så original at det er lett å godta den oppadgående bevegelsen – fra fortvilelse til forløsning, fra ensomhet til fellesskap.
Dessuten er skuespillerne i godt slag. Ryan Gosling vokser seg fint inn i rollen som den følelsesmessig hemmede Lars. Paul Schneider og Emily Mortimer gjør en utmerket jobb som hans nærmeste familie, i likhet med Patricia Clarkson som lege/psykolog. At lydteknikeren til stadighet ikke holder mikrofonen ute av bildet, er unødvendig skjemmende, men lett å tilgi.
Summa summarum: Unn dere selskap med Lars og vakre Bianca. Det gjør bare godt.
kristin.aalen@aftenbladet.no