Damer som i dag har nådd den usynlige, men nostalgiske alderen mellom 30 og 100, elsket bøkene om den fremmelige småbyjenta som 9-åringer. De husker henne som ei voksen kvinne fordi de sjøl var nesten like små som halvsokkene sine. Når de ser filmen nå, føler de seg snytt, for Nancy ser ut som en litt fremmelig, men demonstrativt uskyldig 12-åring, og man ville aldri finne på å si ord som bryst eller halebein i hennes nærhet.
For å gjøre hverdagen enda vanskeligere for den trofaste skaren av minnerike blodfans, har filmskaperne innhyllet henne i en vakker, men intellektuelt vittig anakronisme. Nancy har mobiltelefon, men faren kjører en bil som ville fått Fred MacMurray til å se ung ut. Menneskene snakker til hverandre slik figurene i ei dokkestue gjør, og man føler seg hensatt til en feriekoloni for veltilpassa fiolinist-døtre uten egentlige rekreasjonsbehov.
Etter at jentungen har bidratt til arrestasjonen av Kasper og Jesper flytter familien Drew til California, der ungdommen er kynisk og trafikken uoversiktlig. Nancy har lovet å gi opp detektivarbeidet, men huset de kjøper er et slags spøkelseshus med uoppklart skuespillerinne-mord på samvittigheten. Dermed er dama i gang igjen. Har Dehlia Draycott en ukjent datter med et enda mer ukjent barnebarn, og kan det tenkes at noen har lurt henne for et sterkt tiltrengt testamente?
Handlingen blir aldri mer enn tilnærmet spennende, men hovedrollen spilles av en snedig liten stengel som antakelig var en skikkelig utfordring for puberteten: Prøv deg her, du – etter at du måtte gi opp Jeanne D'Arc! Dessuten er Nancy en befriende nerde som sovner med laptop-en i senga i stedet for en bamse eller en quarterback.
Avanserte barn med historiekunnskaper vil like filmen, og Frøken Detektiv var igrunnen alltid beregna på barn.