På min bred-TV har hun en rygg som ble laget for snøballer og spretterter, og hun lovsynger hjembyen Baltimore med munter ironi. Det er søtt.
Energikilden i filmen er et TV-show der tidlig sekstitallsungdom danser i pastell. Der vil tjukke Tracy delta, men egentlig er fjernsynet forbeholdt smilere med synlige skjeletter.
Jenta sniker seg like fullt fram på skjermen, og dermed blir hun en populistisk lokalsuksess. Hun belønner den vane-hvite byen sin med å solidaritetsdanse i bønsjen av unge svarte, de som hun traff på gjensitting. Fjernsynsheksa Michelle Pfeiffer raser over bruddet på rase-skikk, men sekstitallsutviklinga er i gang, og den optimistiske lille filmen fortsetter med å spå at en ny tid vil komme.
Det er selvsagt også ironisk, for 46 år har gått, og det er en sensasjon at USA har en afroamerikaner som kanskje blir presidentkandidat. Dermed finnes det i beste fall to egger på denne tilsynelatende sløve kniven. De tynne skal ikke tro de er noe, de hvite skal ikke tro de er noe, for mesteparten av dem er solstudio-avhengige, og de som styrte verden siden 1962 har ikke mye å skryte av de heller. Tre egger. Sløv kniv.
Filmkjennere vil vite at den sære rampen John Waters laget originalen i 1988, og Adam Shankmans er nok snillere, men også mer sjarmerende og mer underholdende. John Travolta spiller martyrisk i rollen som omfangsrik hjemmemor; det er som om latexen har hermetisert ansiktet hans, og bare et par tynne blikk røper at det finnes liv inni kostymet. Nikki Blonsky er en hjerteglad skapning, Christopher Walken repeterer enda en gang en ubetydelig skeivhet. Koselige folk.