Sånn var det også med «Gubben og katten».
Så her kommer den oppdarte omtalen: «Bee movie» er en skjønn liten film om en opprørsk biegutt som forelsker seg i ei dame med så hektisk sørlandsdialekt at hun antakelig ville blitt tvangsinnlagt på fonetikk-klinikken hvis hun forsøkte å kjøpe reker på Oslobrygga. Forholdet blir gjengjeldt, for den skjønne Vanessa er gift med en hypokondermann som er intellektuelt invalid. Dama tilhører imidlertid fienden, for bien oppdager med en slags ulandsk indignasjons-energi at menneskene stjeler slektas honning. Men nok men gang: Tidene skal forandre seg. Hvis biene får retten til egen honning, kan antakelig Antarktis være reddet for alltid. Fordi vi lever i en ultra-konservativ, hyper-kapitalistisk tomhjerne-tid kan filmer som denne imitere samfunnsmessig kose-engasjement uten at noen ler oppgitt.
Det gjør ingenting. «Bee movie» er en pedagogisk film som forteller fireåringer at man ikke trenger ha stor brodd for å flørte med digre damer, and so be it.