Denzel Washington spiller den første afro-amerikanske dop-gründeren i USA, han som direkteimporte rein asiatisk heroin med militærfly fra Vietnam og solgte småposer for småpenger. Denzel beveger nesten ikke kroppen. Han tviholder på ansiktshuden, men tar bildet i beroligende besittelser og er mer avhengighetsskapende enn potetgull, som er den voksne betegnelsen på chips, akkurat som franske poteter er det voksne ordet for pommes frites, som uttales med t. Le Big Mac.
Den andre mannen er Russell Crowe. Han spiller en nyskilt, lavmælt og uanselig gatepurk i rar skjorte. Russell blir ulykkelig berykta fordi han leverer inn én million dollars i umerka forbrytersedler, og det gjør man ikke mot amerikanske politimenn. Det er som om LO-medlemmer skulle være i mot AFP. Nokså likt, faktisk. Crowe har et utseende som du ikke ville lagt merke til på bilverkstedet, men han spiller film med en total menneskelig balanse som du ellers bare finner i historiebok-overdrivelser og panegyriske biografier.
Det er som Guds kyss å se på Washington og Russell hver for seg. Og her er de sammen. Tøm blæra, ta fram to poser med ett eller annet som Dagbladet advarer mot, legg beina i sofaen, for her blir du sittende lenge.
Denzel starter som sjåføren til en Harlem-småkonge fra før Hafrsfjord-slaget, men da arbeidsgiveren dør, rykker han urimelig fort opp i Lears tomrom.
Han er i 1968. Du kan føle året, du kan føle naiviteten, den underliggende snillheten. Skyggene fra New York-bruene faller mildt ned i Harlem-gatene, du kan fornemme den nesten Lady & Landstrykeren-søte idyllen ved gatekjøknene, de små restaurantene, de overfylte gatene og den generelle blidheten som siden forsvant med åttitallet og aldri mer kom tilbake.
I dop-sammenheng er 1968 et magisk år. Året ga navn til en generasjon som blant andre ting oppfant dophelvetet forkledd som Peace & Love; en sosial tragedie med sitar-komp.
Denzel Washington blir en narko-kakse, Russell Crowe bygger opp en slags barfotavdeling av narkotika-etterforskere i New Jersey. Se hva som skjer.