De fleste gutter er oppdratt til å jakte blondiner. Ved oppdagelsen av litt lyst hår får de samme reaksjon som ei fluestang ved ankomsten til Suldalsosen. De mister interessen for konversasjon, de taper evnen til framtid eller fortid og de vil ikke lenger samtale om fedmeproblemer blant 12-åringer og garasjeporter som ikke åpner seg 17. mai bare 17 minutter før barnetoget går i Tysvær.
Så kan det være at de får en blondine med katatrofale funksjonalitetsfeil. Hun spytter eplemost gjennom nesa, hun har piercing-ringer på steder som ikke likner Notre Dame, hun har sex som likner sumobryting, hun har ikke jobb, hun er eksnarkoman osv. Da drømmer blondinejegere omsider om heller å ha lange samtaler om Deweys desimalsystem med babygulrøtter til gressløkdipp og pledd over føttene på augustkveldene da høststormene kommer.
Malin Akerman spiller den fæle dama, og hun er så fantastisk at man ikke merker at det er prompe-spesialistene Bobby og Peter Farrelly som har regissert. Dama bærer riktignok vaginal-tupé, men utover det er humoren mer presis enn utpressa.
Ben Stiller spiller den uheldige brudgommen som reiser til Mexico på bryllupsreise, og der treffer han Michelle Monaghan mens brura ligger utflata med en solbrenthet som kunne vært med i «Resident evil».
Stiller er Stiller, Mexico er Mexico, men Akerman er virkelig noe for seg selv.