«The bucket list» (kistelista) er nok egentlig en så forutsigbar film at vi som lever av å forakte det landet som har skaffet oss et yrke, normalt skulle kjefte som små Paris Hilton-hunder. Dette er ikke originalt, dette er langt fra europeisk: To eldre herrer med kreft deler rom på sykehuset, og de får utdelt den samme ubarmhjertige holdbarhetsdatoen.
Bilmekanikeren og storfamiliemannen Freeman småskriver på ei før-grava-liste over ting man burde gjøre, og den dypt ensomme og sosialt uvillige milliardæren Nicholson hiver seg på ideen og organiserer den. Akkurat en halvtimes filmtid etter at de ble kjent (perfekt timing) drar de på superguttetur i privat jetfly. Den som kommer aller sist, skal i den sorte gryte.
Nå vet vi at det skal komme fantne Nicholson-scener, der den erfarne lerretsfandenen repeterer sin avskyelige sjarm.
Men vane-ekshibisjonismen blir faktisk annerledes enn du trodde. Vi vet at pasient-bøddiene skal erte hverandre med sødmesvullen verbal-melankoli. Men den er ikke fullt så sitcom-kjekk som man kunne frykte. Vi vet at det skal bli uvennskap og forsoning. Men det blir ikke helt så banalt som vi fortjener.
Det er urettferdig å forlange eller forvente originalitet. Hvis du vil bli overraska, ser du ikke amerikansk film, da leser du ei bok. Men denne filmen er like fullt befriende tilbakeholden. Vi slipper for eksempel å se nasjonalulven Nicholson hikste animasjonsfrekt med noen fikse horer. Tvert om. Jack Nicholson er bedre enn på lenge.
Han skaper en fullverdig figur som ikke er jentenes Jack, men en komplisert nevrotiker med et rikholdig repertoar av intelligente fjes. Nicholson er en mye bedre skuespiller enn imaget hans tilsier, og rolle-dybden røper at mannen ikke bare har studert sitt eget speilbilde de siste 40 åra. Morgan Freeman høres alltid ut som Gud, og det gjør han også i denne filmen. Skuespilleren har en tung, eksistens-knytta troverdighet som smitter på kollegene.
Derfor er det så sørgelig at de skal dø.
Tilværelsen virker ødsel og råflott når den til og med vil kvitte seg med Freeman og Nicholson, og ingenting er egentlig kjekt, bare rørende. Men under påvirkning av Morgans guddommelige orgelrøst går det an å bli oppmerksom på den trivial-filosofiske relativismen at all tid bare består av øyeblikk, og ting trenger ikke å være evige for å føles ålreit.