— Man kan ikke lage film uten regler, erklærer en filmskolelærer et stykke ut i filmen.
Eleven som langsomt gjør opprør mot regelveldet og den ubehjelpelige, autoritære undervisningen, er von Triers alter ego, den unge Erik Nietzsche.
Ikke rart von Trier mange år senere gjorde opprør mot reglene sammen med diverse kolleger. Det ble ironisk nok kalt Dogmefilm og besto av - 10 regler.
Herværende film er en satirisk fortelling om den unge filmstudenten Erik Nietzsche som begynner på den danske filmskolen sist på 70-tallet. Unggutten er usikker, lærerne er dumme og latterlig selvopptatte og medelevene er selvhøytidelige inntil det komiske.
Så ruller det i vei. Regissør Jacob Thuesen (von Trier ville ikke ha regien selv) skaper den ene absurde scenen etter den andre, godt hjulpet av dyktige skuespillere. Filmskolerektoren avsløres som en rundbrenner, folkene på filmsettet har hysteriske raserianfall, en kvinnelig skuespiller vandrer naken rundt før opptak og så videre, og så videre.
Det er en annerledes komedie som absolutt kan føles noe smal og intern. Man må ha en smule interesse for kreftene i en kunstutdannelse (i dette tilfelle film), samt antenne for ironiske finter.
Men alle som er svak for von Trier, kan få seg en festlig stund. At sluttbildet er scenegolvet som fungerte som kulisse i von Triers film «Dogville», peker mot den vei hans egen regi har tatt, godt befridd fra filmskoleregler.
kristin.aalen@aftenbladet.no