«Helt sikker, kanskje» er en romantisk skilsmisse-komedie om livets tilfeldigheter og en pappa — og ei datter som vil vite hvordan befruktninga av henne egentlig ble til. Ideen er ikke dårlig. Manusforfatteren inviterer til en slags kjærlighets-eksistensiell who-dunit; hvem var mottakeren til Ryan Reynolds' sædceller ti år før filmen begynner?
Var det barndomskjæresten Emily med sitt tomme provinsblikk og sine ungdomslags-snille blondinekrøller? Var det den ubestemmelige, holdningsflakkende rødhåringen i Bill Clintons nominasjons-verksted? Eller kanskje en mørkhåra karriere-journalist som Rachel Weisz, egentlig forelska i 60-årige Kevin Kline (forfatter og sint romantiker), men akk så forførerisk?
For ti-åringen, som mirakuløst nok ikke visste om sex før læreren fortalte om det, er dette viktig og romantisk. For oss kunne det vært spennende, om ikke alt det velforma kjøttet, alle de sikkert intelligente hjernecellene og de spreke hormonene og de våte bakteriekyssene blei kverna til kjøttdeig i en film som ikke ett eneste øyeblikk etablerer én eneste holdbar personlighet. Best før? Antakelig. I hvert fall ikke best nå. Som billigvarer flest: Deigen svulmer av salt og vann, og den krymper ved kontakten med varme.
Ryan Reynolds er merkelig uforanderlig i 17 år, og det samme gjelder de andre personene. De står fast i en manusforfatters førstegangsinntrykk, og de dør langsomt og pinefullt av mangel på karakter.