For å kunne klippe luggen hans lener dama seg så tett innpå Seims ansikt at han ser ut som en mann med vatterte øretelefoner. Berøringen virker. Etter en del rituell skepsis kaster Veum seg over Wenche i hard tretrapp med en sånn tyngde at man bekymrer seg for yrkesvalgshemning ved skiveutglidning.
I tidligere filmer har man antydet at det ganske sørgmodige regnofferet i Bergen tukler med stavangerjenta Fagerland, men som vi alle vet, teller ikke advokater, akkurat som det ikke regnes som friluftsliv å fiske i akvariet.
Det voldsomme innslaget av seksuell overfølsomhet gjør godt både for oss og Seims monotone rolleskikkelse. I «Din til døden» griner han over ei dame, og han forplikter seg overfor en åtte år gammel, farløs gutt som trenger noen å sparke fotball med. Jeg lurer på hvor det ble av Wenche i «Falne engler». Bedro han henne med Pia Tjelta?
Historien er for øvrig beroligende gjenkjennelig. En ekkel riking kommer dettende fra hus mot biltak og dør av det. Veum var tilfeldigvis til stede, for liket var klienten hans, og der oppe sitter fru Wenche og blir holdt om av læreren og barneverneren Gunnar, som er denne filmens egentlige stjerne.
Urimelighetene er på plass: Et mord blir begått med en hagle som på det tidspunktet er i politiets varetekt. En gutt kan se gjennom biltak. Sånne ting. Men usannsynlighetene betyr ikke så mye så lenge vi får oppleve at den humørhemma nesten-bergenseren sitter på sengekant etter sex og smiler lykkelig. Og kjøper blomster. Og vasker golver i det idylliske dokkehuset sitt. Kysser i regnet, omkranset av småruta vinduer.
Det er stas.