Farvel dessuten til Englands prepubertale pastorale-åser, dette fanatisk feira frilufts-herbariet av avlangt hermetiserte idyller bestående av snille trær, usynlig flått og sjelegrunne elver. Nå er det slutt.
Filmen om barnebok-forfatterinnen og tegneren Beatrix Potter er en massakre. Den starter med en illevarslende dramamusikk, som om fauniske fremlinger sitter og stryker seg selv på magen med honningfingre. Musikken er blasfemisk kjedelig og smiskete inntil det politiske.
Så viser det seg at den kler filmen. Vi starter i London i 1902, og Beatrix P. blir framstilt på den rutinerte måten som brukes på Jane Austen-skikkelser. Hun maler gratulasjonskort, er en lite verdsatt kvinne og dessuten bastant ugift.
Dermed oppretter filmen en drontete og klam kvinneklisjé og gir Renée Zellweger anledning til å vise fram en nesten religiøs antikarisma. Hun vrenger på ansiktet som om hun nettopp fikk fjernet en visdomstann og bruker hamster-kinnene som om de besto av overgjæra bolledeig. Zellweger er en av de dårligste skuespillerne i verden, og det blir synlig når regissøren ikke har noen verdens ting å bidra med annet enn fiaskoenes bratte nedoverbakker.
Etter at dultekjerringer har sittet rundt med broderiene sine, dukker den overvurderte briten Ewan McGregor opp. Fra da handler filmen om Potters austenske kjærlighetsnektelser. Nå ble hun riktignok både rik, gift og lykkelig siden i livet – men det driter filmen i. Den insisterer på å drukne oss i kjærlighetens verste alminnelighet, som er lidelsen.
Dette er tørka liv. Det er ille. En stund får man lyst til å skrike: Riv skjørtene av dama, Ewan, få henne til å røyke rullings, drikke bayer, barbere kjønnet og kjøpe lesbeblader. Pliis.
Det skjer ikke. Forleggeren og hans yndling vandrer lojalt i en forestillingsverden av kvinner som er ofre. Også de kvinnene som man antakelig kunne ha sagt noe stilig om.