«Invasion of the body snatchers» fra 1953 var streit sci-fi, «Invasion of the body snatchers» fra 1978 var mildt politisk, Abel Ferraras «Body snatchers» fra 1993 var en slags pubertets-paranoia – og 2007-versjonen er egentlig en blanding av skilsmisse-mareritt og vane-eksistensiell vurdering av menneskeligheten.
Det fantes og finnes en irriterende håpløshet i denne historien. Den kan ikke gå bra. Organismer fra et solsystem hinsides Saudi-Arabia kommer til vår jord der de infiltrerer seg i de irrasjonelle menneskenes kropper og gjør følelsesløse streitinger av dem, en slags gahrstørisering av folk som ikke vil fred. En av de smitta er Kidmans eksmann, og han vil også forvandle den felles sønnen til en framtidig utenriksminister. Dermed må Nicole og hennes venn Daniel Craig (med tidlig Beckham-hår) redde gutten fra den fanatiske to-foreldre-faren.
Filmen undersøker vår egenart uten egentlig å gjøre det. Ville det være bedre for overlevelsesevnen til homo sapiens om vi ikke hadde følelser, men bare levde fint og snilt sammen som agurker? Eller er vårt irrasjonelle og til dels psykopatiske sinnelag en gudebeskytta nødvendighet? Går det an å åpne torskerognbokser med elektriske tannbørster?