Etter den garantert største åpningen av en actionkomedie noensinne («Pulp fiction» tatt med) drysser Michael Davis' spisse nåler som et sultefora juletre. Det vil si: Denne filmen er laget med den ekstreme tankegangen til en mann som har sett så mye film at han kan dikte visuelle paradokser like fort og lett som André Bjerke fant rimord.
Clive Owen har en rolle som ble skapt i himmelen, men tenkt ut i helvete. Uten å egentlig bevege ansiktet svever han rundt som en kineser-dragevits og bruker pistol slik utålmodige fagfolk anvender malerkost.
Filmen handler om en litt avslappa fyr som sitter på benk og spiser gulrota si (bra for synet) da en gravid dame med skuddsår stavrer forbi. Da hun forfølges av profesjonelle mordere, sier sitteren «Helsike heller» og tar affære. Etter kort tid har hun født en bebi, og han har skutt av navlestrengen.
Mora dør av sykdommen hull i hodet, og Owen må finne et surrogat, så han går til morsmelk-hora (nei, du vil ikke vite hva det er) Monica Bellucci som etter innledningsvis motvilje involveres i et super-romantisk kjernefamilie-eksperiment med action-scener som du ikke får se på Den Norske Opera.
Clive Owen skulle vært vår James Bond. Alle korte årstider har sine helter og sin humor, og dette er nok oss nå. Mens Gahr Støre fremdeles forsøker å finne en fredelig løsning på konfliktene mellom Quisling og den norske hjemmefronten, hygger vi oss med enkle voldsløsninger.