Manuset snylter på den pågående «krigen mot terror». USAs president Ashton (morsom fusjon av Clinton og Bush) blir skutt på et utendørs møte i Salamanca i Spania. En bombe tar livet av et stort antall mennesker som har kommet for å høre ham tale.
Resten av filmen består av Dennis Quaids iherdige innsirkling av og jakt på ugjerningsmennene. Quaid spiller Thomas Barnes, supertrofast sikkerhetsvakt for presidenten.
Regissør Pete Travis benytter et %fiffig fortellergrep der hendelsene %på plassen i Salamanca repeteres fra stadig nye vinkler. Problemet er at grepet blir manipulerende. Terrorister som% i én kameravinkel ser forelsket på hverandre, viser seg neste gang å være %hatske. Bak et gardin står det ingen snikskytter, men ved nærmere ettersyn finnes han der likevel. Juks, spør du meg.
Etter hvert irriterer det også at plottet blir så komplisert at du gir opp å forstå terroristenes indre krangler og kortsiktige motiver. Skurkene er mørkhudete marokkanere, heltene er amerikanske etterretningsagenter. At det finnes én utro tjener, er et individuelt unntak, ikke noe som sverter tjenesten han tilhører.
Raskt aner man at filmskaperne mest er ute etter å skape actionscener for spenningens skyld alene, ikke for å gi innsikt. Sånn sett kan man fryde seg over imponerende biljaktscener i trange, spanske bygater. Men når man stabler president Ashton på beina igjen ved hjelp av en dobbeltgjenger, også han spilt av William Hurt, står det slett ikke til troende.
Dropp «Vantage point». Gå heller og se den norske terroristfilmen «Ulvenatten». Den gir et langt mer troverdig bilde av det hemmelige samrøret som finnes mellom terrorister, myndigheter og høyst tvilsomme aktører i stormaktens nattsvarte kroker.
kristin.aalen@aftenbladet.no