I det øyeblikket ei dame passerer 50 år, opphører all realistisk skildring av henne på film. Skuespillerinner begynner allerede i slutten av førtiåra å spille roller der det er synd på dem, og «Bonneville» er bare nok en «se på den stakkars oldingen»-film.
Christopher N. Rowley har filmet historien om de tre kvinnenes roadtrip i samme stemning som David Lynch laget sin skildring av en 80 år gammel invalid på gressklipper. Mannen til Jessica er død og kremert. Han ville at asken skulle spres, men den slemme dattera fra tidligere ekteskap (Christine Baranski ser ut som en Roald Dahl-skurk) vil ha pappa i grava til førstekoneklubben. Ellers tar hun huset.
Jessica Lange skjelver i munnvikene og kjører av gårde i en åpen veteranbil mot California sammen med Kathy Bates og Joan Allen. Underveis forelsker riktignok Bates seg på den seksuelt tilbakeholdende måten til konfirmanter med tannregulering. Venninnene hyler forskrekka fordi vinden blåser i håret. De fniser da de får se en trailersjåfør. Ellers skjer det sannelig ikke mye på turen som antyder at damene har blodomløp eller andre omløp. Det freskeste i filmen er at de drar innom alle amerikanske dramaers skøyerhovedstad Las Vegas for å pludre over drinkene sine. Ellers er det symptomatisk at den plutselige tilstedeværelsen til en mann i selskapet (cowboyen Tom Skerritt) bare virker som enda et pledd på pleiehjemmet. Og når Jessica L. nakenbader i denne filmen, langt fra folk, skjer det i bluse, bh og sånne bukser som Florida-pensjonister kaller slacks.
I amerikansk finnes det et tabu som er større enn alle rasemessige eller politiske: Man skal ikke tiltro modne kvinner et normalt liv uten smil gjennom tårer. Norske 50-åringer vil grøsse forskrekka før de drar på elskovs-weekend med designer-boble og 35 år gammel elsker.