Selvfølgelig er det lov å dikte fritt og vilt. Problemet for Emmerich er bare at det hele fort blir ufrivillig komisk. Urinnvånerne i den geografisk ubestemmelige, men så absolutt snødekte fjellheimen løper rundt i bare armer og tynne skinnfeller. Ikke et øyeblikk ser de ut som de har tilpasset seg de klimatiske forholdene.
Men snart trenger de ikke varme klær mer. Emmerich lar krigere til hest kidnappe fjellfolket og slepe dem ned til lavereliggende land. Langs veien vandrer de gjennom dampende urskog. Endestasjon: Ved den store elven blir de slaver som må legge stein på stein i pyramideform.
På individplanet bygges klisjé på klisjé: Den blåøyde slavepiken Evolet er så yndig at de verste skurkene vil ha henne. Ojojoj, da må helten vise manndoms mot og redde henne. Men nei, å nei, den ondes pil treffer henne så hun dør. Da er det godt at en gammel spådom trer i kraft og redder livet hennes likevel. Den slutten er den mest usannsynlige u-sving vi er blitt servert på riktig lenge.
To øyne på terningen får Emmerich for fargerike bilder, fulle av det som ser ut som all verdens folkeslag og utdødde villdyr: Malte aboriginere, svarte stammefolk med spyd og bambuspynt, snerrende sabeltanntigre, farlige kjemperovfugler, elefantlignende manaker og pyramideprester med negler som lange klør.
Men vitsen med dette uhistoriske påfunnet, se det skjønte jeg ikke.