Eposet drøfter dypest sett hva kjærlighet er. Svaret er dualistisk, av det slag som mennesker til alle tider har balet med: — Kjærlighet er ånd fra navlen og oppover, begjær fra livet og ned, mener en av filmens elskende kvinner.
I lengsel etter kvinnen som på uforglemmelig vis traff hans hjerte som tenåring, utfolder telegraffunksjonær Florentino Ariza sitt emosjonelt forkomne liv. Men hun, hans elskede Fermina, gifter seg med en annen, den vakre legen. Hvem av disse tre elsker høyest og sannest - åndelig sett?
Mannen som i over 50 år drømmer om å møte sin elskede igjen og fortelle henne at han er jomfru, har gjennom ventetiden nedlagt 622 kvinner. Det gjorde han for å stilne smerten over tapet av den ene rette. Akk, mennesket er et gåtefullt vesen, drevet av irrasjonelle krefter vi ikke fullt ut forstår.
Tematiseringen av forholdet mellom åndelig/sjelelig kjærlighet og kroppslig begjær er interessant, men går på ingen måte opp. Fermina blir såret innerst i sjelen idet hun oppdager at ektemannen har en på si. Hva hadde hun sagt om hun fikk vite om de 622 elskerinnene?
Regissør Mike Newell mangler lite på å gjøre settingen i den colombianske byen Cartagena til en storslått skildring. Bygningene, elvebåtene og torgplassene skaper eksotisk kontekst. Et karibisk miljø omgir aristokratiske familier som mange vil klatre inn i, men få lykkes å bli godtatt av. Koleraen herjer i kulissene, men aldri plagsomt for kjærlighetskvalene i forgrunnen.
Svakheten er valget av enkelte skuespillere. Far til Fermina ser altfor ung ut. Som pur ungdom spilles hovedpersonen Ariza av Unax Ugalde, for så brått å tas over av Javier Bardem. Et slikt bytte skjer ikke på kvinnesiden. Der må vi tro på at Giovanna Mezzogiorno holder seg ung mye lengre, helt til sminkørene får henne til å se 72 år gammel ut mot slutten.
Ja ja. Det er ikke enkelt å lage filmkrønike over et helt menneskeliv. Og selv om det rører å se to eldre menneskene gi seg hen til hverandre, blir jeg aldri så sugd inn i fortellingen som det nobelprisvinnerens bok fortjener.