Da gjelder det å ha en historie og karakterer som bergtar. Det har ikke «Horton redder en hvem».
Animasjonsfilmen, som kommer fra skaperne av «Istid», er basert på en klassisk barnebok skrevet av Dr. Seuss. Men på tradisjonelt amerikansk animasjonsvis er det blitt en fargesprakende film full av søte, fargerike vesener med kjappe replikker og morsom mimikk.
Jungelens største dyr, den godlynte elefanten Horton, fanger en dag opp et svakt rop om hjelp fra et støvfnugg på en kløverblomst. Det viser seg at støvfnugget rommer et helt univers, nemlig byen Hvemvik, der alle hvemmene bor. Hvemvik ledes av en slags kongelig ordfører, som har 96 døtre og en sønn. Horton og ordføreren oppretter kontakt, men ingen, verken i jungelen eller i Hvemvik, tror på dette. De tror nemlig bare på det de selv ser og hører.
– Folk er folk, uansett størrelse, er mantraet. Men den religiøse metaforen er både tydelig og insisterende. Forholdet mellom voksne og barn er et underordnet sidetema.
Det er ikke noe å si på animasjonen her, selv om vi ikke lenger gaper av den fantastiske fargebruken og den tredimensjonale effekten. Som seg hør og bør er det masser av «uuææææh» og «ohoi» mellom de kjappe vittighetene, nesten litt i overkant mye skrik og skrål og typisk animasjonsmimikk, faktisk.
Problemet er også at historien ikke henger skikkelig i hop, det er vanskelig å forstå både logikk og motivasjon. Filmen mangler også den skikkelig gode balansen mellom det planet som funker for barn og det som funker for voksne, som for eksempel «Istid»-filmene løser så elegant. Som voksen seere opplever jeg filmen som litt for banal og stereotyp, mens barna nok også har sett dette bedre og morsommere før.