Det er synd, for det merkes virkelig at Zwart kan effektiv bildekomposisjon og klipping. Han vet når den lille jenta, Mie, (regissørens datter) skal være i fokus for å gi en myk kontrast til brautende mannemenn i Edgarasjen. Han vet også å kryssklippe kjapt for å skape spenning rundt verkstedguttas strev med å reparere en atomubåt før den ødelegger hele Fredrikstad og halve verden. For så å kjøre sviskemusikk over sakte film idet alt går bra til slutt.
Men akk, de velprøvde regigrepene fra Hollywood tres rundt et manus som er for smått, for teit og for vulgært.
Dialogen rundt nye inn— og utrutiner i Edgarasjen tværes ut i det uendelige. Så settes brun dohumor inn. Straks gjengen er havnet på heimevernsøvelse, hevner fenrik Helge seg på ydmykelser fra forrige film ved å la vennene vaske doer med tannkost. Det skulle han aldri gjort. Rekylen kommer i form av Mies ekle bæsjebleie klint i fenrikens fjes. Puh.
Vulgariteter og slåsskamper kommer i stedet for å følge opp personlige særtrekk som manusforfatter Pål Sparre-Enger brukte godt i første film. Da hadde minst fem av karene noe å slite med.
Nå er det bare to som har personlige prosjekter: Mies pappa er nødt til å passe ungen sin, mens kameraten ennå strever med å gjøre kona gravid.
Zwarts trumfkort er at han har fått Don Johnsen fra tv-serien «Miami Vice» til spille general i det som blir en svær Nato-øvelse. Men dessverre har filmens første del servert så mye mannlig dumskap at den påfølgende ubåtkrisen aldri blir spennende, regigrepene til tross.
Men den som holder ut, får en festlig parodi på president Bush som sluttdrops. Det er da noe.