Ikke et sekund for tidlig for filmen som hadde norgespremiere 2. juledag i fjor. Men denne usedvanlig velspilte og gripende filmen har vært verd ventetiden – tross alt.
I østblokkfarger og nærmest uten fakter og følelser skildres en dag i den unge sivilingeniørstudenten Otilies liv. Året er 1987, ikke lenge før Ceausescus fall. Otilies romkamerat Gabita er blitt gravid og vil ta abort. Men abort er strengt forbudt i det totalitære regimet, og må derfor utføres illegalt.
Helt uten musikk og andre følelsesskapende effekter følger kameraet hendelsene. Få og ingen følelser pensles ut. Nesten mekanisk utfører Otilie, som er den historien skildres gjennom, det som må gjøres og som hun ser som sin plikt: hjelpe sin ulykkelige og tafatte venninne gjennom aborten og samtidig gjøre kjæresten til lags ved å delta i hans mors lystige bursdagsselskap.
Små hverdagslige bagateller som vanligvis aldri finne veien inn i en filmhistorie bidrar sammen med usedvanlig lange tagninger til å skape en realisme der seeren nærmest føler seg som en kikker. Mens vi kronologisk følger hendelsene snører et ikke synlig trusselbilde seg stadig tettere og vondere rundt dramaet.
Denne fantastiske og effektive måten å fortelle en filmhistorie på har Mungiu til felles med de belgiske Dardenne-brødrene i filmer som «Rosetta» og «Barnet», men også med rumenske «Lazarescus død» fra 2005, en film som også tok for seg den byråkratiske mentaliteten under et totalitært regime. Men aldri har det vært gjort så sterkt og gripende som her.
«4 måneder, 3 uker og 2 dager» er ikke en abortpolitisk film, men mer en skildring av livet, byråkratiet og mentaliteten under det totalitære regimet i Romania før Ceausescus fall. Filmen har ikke et snev av humor, den er langt fra oppløftende. Men det ligger stor filmlykke i å se noe så imponerende og uforglemmelig.
elisabeth.bie@aftenbladet.no