På 1970-tallet oppdaget lesende nordmenn – blant annet hjulpet av Kjartan Fløgstad – den amerikanske pulp-detektiven slik han framsto i bøkene til Dashiell Hammett og Raymond Chandler. I seinere år også Ross MacDonald og flere til.
Detektivene i disse bøkene representerte en egen form for melankolsk dualisme. Handlingens menn var urimelig fysiske, men egentlig følsomme, og de beveget seg i en korrupt verden av mistroiske politifolk og krypto-kriminelle kakser. Pulp-biotopene var like stiliserte som Ole Brumms hundremeterskog, og det som fantes av realisme i de språklig sett egenbegeistra skildringene av neon-sentimentalismens donquijoter, var så lite at man ikke ville ha oppdaget det med ultralyd.
Vi elsket denslags.
Gunnar Staalesen er antakelig en Ross MacDonald-arving, for han skriver mye familieorientert synd-på-krim fra den tankeløse overklassen, en slags hjelpeklasse der sønner og døtre går rundt som viljeløse ofre for de rikes følelseskulde og blir fæle ting som narkomane og homofile. Nå kommer poenget: Den andre Varg Veum-filmatiseringen om Tornerose som antakelig er dopa i hundre år, illustrerer enda tydeligere at disse gamle detektivhistoriene ikke funker lenger.
I «Varg Veum – Tornerose» sliter hovedpersonen Trond Espen Seim virkelig med å være både en sympatisk, troverdig og litt rå fyr. Det løser han med å flire usympatisk i situasjoner som verneombudet ville slått ned på. Grunnen er en urimelig oppdikta form for fjernsynsinspirert neo-virkelighet: Både i «Bitre blomster» og «Tornerose» er det skapt fiksjonære ekstrem-folk som utgir seg for å tilhøre millenniets menigmenn. Hvis han er mild mot dem, syns du han virker som en klissen dust. Når han tar dem, blir du like lei deg som når VG skriver om noen. Her er ingen avstand, her er ingen stilisme som gjør at det blir en pulpkrim og ikke en Puls-reportasje. Detektiven utånder, slik en fisk på land eller en fugl i vann ville gjort. Det er feil sort oksygen rundt ham.
Veum starter med å hente ei 16-årig Bergens-jente i Køben, der hun har samleie med en sekstiåtter som antakelig er ordfører i fristaden Christiania. Det viser seg at hun er venninne av den bifile rikmannssønnen Peter som skylder narkopenger til en bergenser som ser ut som en eksilrussisk fingerknekker. Og så finner man død gutt i blod på hotellrom, og Veum dukker opp på feil steder og kommer i nye konflikter med Floberg – og etter hvert tar historien en Ross MacDonald-vri, men det skal jeg ikke røpe.
Filmen er konsekvent klønete inntil det patetiske, og den tillater seg replikker som «Nå skal du passe deg, Veum», som egentlig tilhører Rolf Juster og hører hjemme i «Fjols til fjells» eller «Den forsvunne pølsemaker».
Men fremdeles syns jeg Kathrine Fagerland er bra.