USA har fått et nytt politisk håp, og navnet hans er Obama. Det betyr at Kennedy-folket igjen er aktuelle, for Barack O. lanseres med en nesten erotisk begeistring for en antatt endring av USA. Som når folk tror på livet etter døden.
Barack Obama er som Bobby Kennedy en setningsmører. I et land som fødte George Bush framstår han som en stor taler når han sier ting som «vi skal ikke se bakover, men framover», som like gjerne kunne vært «vi skal ikke se på jentene i åkeren, men etiketten i baren, og vi skal ikke se på julepapiret, men på nissens hjelm.»
En god taler er i utgangspunktet en munnrapp svenske som selger allroundkniver i bånn av Provstebakken. Siden USA faktisk kan få en ny bullshitter av dimensjoner, skal vi se på hva «Bobby» kan fortelle oss.
Bobby Kennedy ble skutt og drept midt i Demokratenes nominasjonsprosess. Blant de som i 1968 fremdeles hadde vaselin i håret, var han djevelen. Det er ingen tvil om at utallige hvite våpenbærere har udemokratiske følelser for Barack Obama. Men de tror ikke at han blir nominert, og de tror ikke at han blir valgt.
Bobby Kennedy ville blitt president hvis han hadde overlevd attentatet i Hotel Ambassador. Og filmen til Martin Sheens sønn Emilio er som en velkledd turist-vandring langs Golgata. Ærefrykten for Kennedy-broren er så stor at man ikke kan skildre ham i annet enn dokumentariske TV-klipp. I stedet lager filmen et slags lemenår for uinteressante enkeltskjebner. Her myldrer Amerikas skam, som er mangelen på egentlig dramatisk innhold. Overfladiske observasjoner overdimensjoneres i lyset fra Mesterens fall. Kjente skuespillere har søndagstrekk på sofatrynene sine, men ingen av dem skaper en handling som er vesentligere enn Rambos tilbakekomst.
Hva sier det om Barack Obama? Egentlig ikke annet enn at amerikanske liberale er sentimentale folk. Man skal ikke tro at de har sett lyset fordi om de har tårer i øynene.