Det er nemlig sånn at dragenes tid nettopp har begynt, og de mener alvor. Ikke sånne som flys av ressursfedre over Hellestø, men ildsprutende, klo-kule morderdrager som av uformulerte flerkultur-grunner misliker mennesker så mye at de ikke orker tygge dem.
Dette er en merkelig liten film. Mange har mislikt den, og skuespillerne er virkelig ikke noe du ville ha våkna med til fire ukers ferie i regn på Hardangervidda. Den mannlige hovedpersonen er en videojournalist som bærer MacGyver-hår og hele tida ser ut som om han forsøker å huske hvilken måned det er, og om det betyr at det er sommer på Venus. Det hjelper litt at Robert Forster spiller en 500 år gammel magiker, en alder som forklarer mye for de som så de første filmens hans for 340 år siden.
Men dragene er skjønne slik femtitalls-skrekk var. Og historien er så høytidelig infløkt at Bilbo ler overgivent et sted i den levende skogen.
I følge en flerkulturell koreansk legende er det sånn at Imoogi må ha kraft fra Yuh Yi Joo, som betyr forfalska basketstøvel. I evigheten steder også den onde Buraki, som betyr sekssylindra liten lastebil med firehjulsdrift. Haram blir forelska i Narin, og Sam elsket Jafet som fødte Jacob som ble forelska i Capek. Med andre ord: 2008 er pølsefest og korpsmoro i forhold til dette her. Narin kommer til å bli Yuh Yi Joo, and your mother too, og så får menneskene leve evig på jorden til neste klimapanel.
Filmens fortrinn er kulturkollisjonene mellom amerikanere og drager. De siste er større enn sykehus, og de slanger og sirkler seg som horngjel rundt i gatene i en fantastisk biljakt, for mannen med hårhjelmen og Sarah fra treningsstudioet rømmer så voldsomt fra skjebnen at hun ikke dusjer først, og det gjør svette damer i actionfilmer. Det blir en stor dag for kræsjomekkerne.