Elisha Cuthbert blir fanget i en betongkjeller. Vi skjønner at fangeren er en genial, gal og uslåelig psykopat som kommer til å psykopere kroppsdelene hennes ned til møkka under tommelfingerneglen.
En innsiktsfull tristhet sniker seg på. Ingenting er kjedeligere enn de historiene som ikke har utviklingsmuligheter. I Saw-genren er det sånn at når du møter et lenka menneske i forlatt pissoar, så vet du at om halvannen time er vedkommende død, og det satt jeg og så på enten fordi jeg er sinnssyk eller fordi livet mitt er tomt. Det er ingen sjanse for at dama med glassbitene i øyenbryna skal klare seg. Hun er ikke spennende. Hun er død.
Så tar «Captivity» en vri. Som når det viser seg at også campingvogn-eiere kan ha smoking, unner filmen seg en handling. Mens man sitter der og gruer seg til den dumme ekstremvolden, dukker det opp en mørkhåra nabo som skraper katteivrig på glasset og vil hjelpe Cuthbert ut av fangenskap. Denne muligheten er mildt sagt oppsiktsvekkende og antakelig i strid med retningslinjene i psykopatforbundet. Men da har du allerede innstilt deg på at dama skal kverkes langsomt og kjedelig, så du gidder ikke tro på alle de strevsomme forsøkene som alltid skal mislykkes.
Fordi du tror at du ser en «Saw»-etterlikning, oppdager du aldri at noen hadde tenkt at du skulle engasjere deg. Og noen er faktisk den britiske regissøren Roland Joffé, som laget «Dødsmarkene» og «The mission». Nå jobber han for russerne. Elsker de ungene sine?