Men når det liberale ikonet Jodie Foster plutselig ikke orker mer og avsikrer smugkjøp-pistolen, da betyr det at noe har skjedd i det lovløse vesten.
Foster tar egentlig en «Falling down». I Schumachers drama ble forfallet for bratt for den hvite, amerikanske middelklassemannen Michael Douglas, og han slo tilbake. «The brave one» skildrer en intellektuell medieperson som etter å ha mistet forloveden sin til blind vold utført av idioter, oppdager at hun er tvunget til å forsvare seg og sine med våpen i et samfunn som ikke tar vare på de lovlydige. Med sammenbitt ekornfjes, skulderveske og fredagsvask-saklige t-skjorter vandrer hun bevæpna rundt i New York-gatene som en kulturell perversjon: Nå har til og med de salige begynt å skyte tilbake.
Problemstillingen angår skjenkedebattene i Norge fordi de representerer det mest synlige hodet-i-sanden-fenomenet. Når folk blir skamslått av galninger i nattegatene, lover ikke politiet at det skal sette inn større ressurser for å skape en trygg by – de sier at folk må gå tidligere hjem, så de ikke blir banka eller voldtatt. Byen skal ikke være der mer, for du har egentlig ikke lov å oppholde deg i den, så du skal late som om den ikke finnes. Byene er blitt forsømte oppdrettsmærer for idiotfyll, vold, misnøye og fortvilelse. Det finnes ingen dikt om Frognertrikken lenger, det finnes ingen sanger om Bygdøy Allé eller Herregårdskroen.
Vi endrer oss med miljøet. Darwin bestemte det. Filmen skildrer fødselen til en ny person inne i den snille Jodie Foster. «Hvorfor skjelver jeg ikke på hendene når jeg dreper?» Hun bader ansiktet i vann som ved en dåp, hun kaller seg Nobody, som Clint Eastwood gjorde som mytisk revolvermann i «For en neve dollars».
Jeg blir alltid dypt rørt av Foster. Hun ser ut som om hun mener hver eneste innpust. Derfor er det en ganske sterk film.