Terry Gilliam har laget det vi kaller «intuitiv film» når vi egentlig mener «hva søren.» Den lille jenta Jeliza-Rose er datter av ei egosentrisk kjerring som dør av metadon eller sine egne sjokolader og en norrønt besatt rockemusiker (Jeff Bridges) som tar en overdose i bestemors hus og blir sittende og størkne i godstolen.
Han etterlater seg en samling av brukte metaforer og utvalgte fantasifluktmåter. Dattera arver dem.
Dermed er hun alene i verden med sine dokkehoder og merkelige naboer som kanskje er virkelige, men antakelig er ensomhetsskapte fantasifigurer hos et barn som trenger innhold i sitt livs eventyr.
Jeliza-Rose er en slags Alice. Hun dykker i kaninenes huler, og toget som farer forbi er monsterhaien. Det finnes tilsynelatende ingen annen forteller-logikk enn barnets anarkistiske forestillingsevne. Hendelsene og skikkelsene er egentlig like tilfeldige som minnene om Johanna, og derfor tvinges man til å se bort fra filmens handling og lete etter en tilstand.
Man kan forestille seg at eventyret alltid har oppstått som tilfeldighetenes svar på ensomhet, lengsel og smerte. Det disfunksjonelle foreldreparet er en perfekt, surrealistisk versjon av voksenfolks irriterende fravær. Barn er til stede. Voksne er der ikke når de er der en gang. På en måte beveger barnet seg i en konstant ensomhet med sin utrolige evne til langvarig kontakt. Når de voksnes konsentrasjonsevne svikter, flykter barn til Tidelandet, der ting ikke bare er nære, men enkle og mottakelige.
«Tideland» er en film med barnlig romantikk, den er en påminnelse om en forestillingsverden som ikke er erfaringsbasert, men visjonær. Den er en instinktiv fortelling om at barn ikke er små voksne, men flyktninger fra den forvoksende virkeligheten, slik Peter Pan var.
Kanskje handler den om noe helt annet.